I salme 139 står det at Gud forstår og kjenner våre tanker før vi selv har satt ord på dem. En spesiell lørdag formiddag i midten av desember 2000 opplevde jeg på en sterk måte at Herren virkelig hører våre tanker og kan trøste oss i det vi står i. 

I Bibelen kan vi lese flere steder at våre tanker er kjent av Herren. Det er både til oppmuntring og ettertanke. Jesus kjente tankene til de skriftlærde, kan vi lese i Matteus 9. Det står også at Jesus visste hva fariseerne tenkte på i historien om den blinde og stumme mannen. I disse eksemplene er det en negativ kontekst, men i salme 139 er det en annen vinkling. David uttrykker så vakkert at uansett hvor vi er og hva vi tenker og gjør, vet Herren det. Ingen steder er vi skjult for ham. I 1. krønikerbok 28  står det at Herren ransaker alle hjerter og forstår alle menneskers tanker og råd. Det kan oppleves både skummelt og godt, men for en fred og trygghet det også kan gi, at Gud kjenner våre tanker. Vi trenger ikke lure på om Gud ser, om han forstår. Han både ser, hører og forstår, mer enn vi kan fatte, tror jeg. 

I desember 2000 var vi i vår andre adopsjonsprosess.

Vi hadde nylig flyttet til Østlandet, som en familie på tre. Det hadde ikke bare vært enkelt å dra fra venner og kjente. Jeg og gutten vår hadde derfor tatt en desembertur til Vestlandet for å besøke venner. Det gjorde godt for både mor og barn.

Noen dager etter vi kom hjem fra vestlandsturen ringte Adopsjonsforeningen. 

- Det er en liten gutt som venter på dere, sa damen som vi etterhvert kjente så godt. 

Den samme spenningen som første gang vi fikk telefonen vellet opp i kroppen. Vi fikk vite alder og navn, men det var noen komplikasjoner…

Komplikasjoner… Jeg kunne ikke tro at det nok en gang skulle skapes uro rundt situasjonen med å få disse barna vi hadde bedt så mye for. Det var juletider snart og vi fikk forklart at det dermed ville gå noen uker før vi fikk mer informasjon.

Min mann og jeg hadde gledet oss til å fortelle om dette store til hele familien, at snart skulle vi bli en familie på fire. Men nå opplevde vi det hele såpass usikkert at vi valgte å ikke å dele gleden med noen ennå. Ikke engang med barnet vi hadde. Vi visste at hele familien ventet spent på å høre gode nyheter. Å vente gjennom den fineste høytiden i året og ikke kunne dele gleden med familien var vanskelig og vi hadde mange spørsmål.

Noen dager etter telefonen fra adopsjonsforeningen står jeg på kjøkkenet med mine egne tanker. Det er lørdag formiddag og det nærmer seg julehøytiden. Jeg ser ut vinduet mens jeg vasker opp etter formiddagsmaten. Mannen var avgårde og handlet for helgen. Gutten vår som ennå ikke hadde begynt på skolen satt så rolig og avslappet ved kjøkkenbordet og tegnet. Oppvaskkosten gled flere runder rundt i glasset mens blikket festet seg på noen spurver som spiste av en matskål på fuglebrettet. Et spørsmål til Gud formet seg i tankene mine. Jeg kunne jo ikke si det høyt, for sønnen vår kunne ikke få vite noe ennå.

Kjære Gud. Er det oss du har plukket ut til å være den lille guttens nye foreldre?

Jeg skylte glasset og satt det på benken, kikket ut igjen på fuglene og gjentok spørsmålet inni meg. Jeg trengte så inderlig en bekreftelse fra himmelen. 

Så skjer det noe underlig. Tankene blir avbrutt av barnet vårt som sitter og tegner.

- Mamma...Litt ettertenksom i stemmen var han.

Tankene mine skiftet fokus, blikket ble vendt en annen vei. Fuglene fikk spise seg ferdig uten meg som gjest.

- Ja, vennen, hva er det? 

Så kommer det som snur hele situasjonen, som vender usikkerheten til takkesang.

- Mamma, jeg kjenner en gutt......

Så forteller sønnen vår om en gutt som har et navn som er eksakt det navnet damen fra Adopsjonsforeningen ga oss, nemlig navnet på den lille gutten som ventet på oss. Deretter forteller sønnen vår at han kjenner denne gutten og forteller hvilket land han bor i. Det er eksakt samme land som gutten som ventet på oss bodde i.

- Og vet du hva mamma? 

Nei, svarer jeg og ser nok mer enn forundret ut.

- Han har akkurat fått en mamma og pappa nå, og jeg skal leke med han.

Jeg tror ordet hakeslepp passet på hva jeg erfarte akkurat da. Håndkleet falt ned på gulvet og oppvaskkosten landet i kummen. Jeg trodde knapt hva jeg hørte og måtte spørre: Hva sa du?

Sønnen vår gjentok nøyaktig det samme, uten å løfte blikket, mens han hele tiden tegnet. Jeg kjenner en gutt som bor...og heter ...Han har akkurat fått en mamma og pappa nå og jeg skal leke med han.

Tankene mine gikk i kryss og tvers. Jeg snudde meg mot barnehagelista som hang på korktavla og skannet over alle i gruppen hans. Kjente sønnen vår noen med dette navnet? Hadde vi noen i familien med dette navnet, vennekretsen, andre steder som sønnen vår kunne ha vært? Svaret forble nei.

- Så fint svarte jeg, så rolig jeg klarte fra utsiden, mens det boblet på innsiden.

Gutten vår fortsatte å tegne som om ingenting hadde skjedd. Jeg snudde meg og så ut vinduet igjen. Fuglene var fløyet. Jeg hadde akkurat bedt Gud bekrefte om det virkelig var oss som var plukket ut til å være den lille guttens nye foreldre. Inni meg formet det seg noen ord.

Kjære Gud, svarte du akkurat på bønnen min, gjennom sønnen vår?

Samme kveld satt Arild og jeg og snakket om det som hadde skjedd. Gutten vår sov i den lille grønne barnesenga, som snart var for liten. Kanskje var det lillebror som skulle ligge i den snart. Vi kjente på en enorm ærefrykt og takknemlighet. 

... Langt borte fra forstår du min tanke…

Sammen kunne vi gå inn i julehøytiden med en forventning om at snart var vi på vei til fjerne himmelstrøk. Komplikasjonene bleknet. Vi visste at Gud var i dem også.

Nok en gang skulle vi ut på en reise inn i det uvisse. Men vi var trygge på at Han som hadde begynt den gode gjerningen ville fullføre det han hadde bestemt. Vi var ikke alene, Han hadde hørt våre tanker. 

Du er heller ikke alene og han kjenner dine tanker.

Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt borte fra forstår du min tanke. Enten jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner nøye alle mine veier. For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.  

Salme 139.