«Jeg tror jeg har et ord til dere», sa damen som et par uker tidligere hadde ønsket min mann og meg velkommen til kibbutzopphold på en høyde over Genesaretsjøen.  Et ord til oss? 

Da jeg jobbet med ideen til denne boken var hele hensikten å skrive ned noen av de sterkeste hendelsene i våre liv hvor Gud har vært ekstra synlig og tilstede. Det har Han spesielt vært gjennom prosessene med å bli foreldre til fire barn gjennom adopsjon. Det var først en sorg da vi oppdaget at det kunne bli vanskelig å få biologiske barn, men på underlig vis skulle det bli vendt til den mest spennende reisen vi kunne forestille oss, en reise i å stole på og hvile i at Gud har kontroll. En reise som satte spor for alltid.

I 1995 valgte vi å ta en pause fra alt som hadde med ønsket om å få barn å gjøre og fokusere på noe annet. Vi dro til Israel, på kibbutz. 

I Israel fikk vi erfare som Hagar erfarte i sin sorg, en Gud som ser. Hun ble jaget ut i ørkenen da Sarai skjønte at hun var gravid med Abram. Men i ørkenen får hun et møte med en engel, og engelen forteller at Herren har sett ydmykelsen og sorgen hennes. Det er da hun sier de kjente ordene: Du er en Gud som ser meg. 

Gud møtte også oss i sorgen og spørsmålet vi bar med oss, på en høyde over Genesaretsjøen. Det er derfor helt naturlig å starte denne bokreisen der.
                     
Det var våren 1995. Det nærmet seg fem års bryllupsdag.

Kibbutzoppholdet skulle være en pause fra hverdagen, et lite eventyr, men vi hadde også et håp om å kople oss mer på Gud og hans planer for våre liv. For min del var det å dra på kibbutz også en drøm som hadde gått i oppfyllelse. Helt siden jeg hørte noen venninner fortelle om dette i studietiden i Oslo noen år tidligere hadde jeg ønsket dette. Jeg så for meg at jeg plukket solmodne appelsiner hele dagen. Nå var jeg gift og hadde fast jobb i NRK. Hverdagen fanget meg litt, men drømmen var så sterk og i april 1995 satt vi på flyet til Israel for første gang.

Egentlig var det de negative prøvesvarene våre fra sykehuset, det at det kunne bli vanskelig for oss å få biologiske barn, som hadde åpnet døren til å være en lengre tid i Israel. Vi trengte tid med Gud, tid sammen, roe ned tempoet og gjøre noe annet. Gjennom det vanskelige ble kibbutz drømmen en virkelighet.

På en høyde over Genesaretsjøen, på kibbutzen der Shimon Peres vokste opp, fikk vi tildelt rom i et eldre hvitmalt murhus som tidligere hadde vært brukt som militærbrakke. Her bodde alle volontørene og vi hadde felles bad og oppholdsrom. Vi var akkurat på vei ut døren for å ta et bad i kibbutzens basseng da vi møtte den hyggelige damen som sa hun hadde et ord til oss. Tuula het hun og kom fra Finland. Hun hadde et lite retreatopphold på kibbutzen før hun skulle videre til Sør -Afrika. Hun kjente oss ikke, vi hadde så langt bare rukket å hilse på hverandre og veksle noen ord. Hennes jobb besto i å hjelpe jøder i Russland og Sør - Afrika som ville gjøre Aliyah, reise hjem til Israel. Livet hennes, et liv i å leve i Guds ledelse, fascinerte og utfordret oss. Det traff en lengsel både Arild og jeg hadde, og som var noe av grunnen til at vi befant oss her i landet. Vi ville ha mer av livet med Gud. Vi ville kjenne at Gud virket i hverdagen vår.

Jeg minnes en gang vi slappet av i felleshagen i skyggen av sitrontreet og lyttet til Tuulas historier. Hun delte villig fra sine reiser i tjeneste for Gud og om Hans forsørgelse. Vi fikk høre om den lille kofferten hun hadde alt hun eide i, og alt som ikke fikk plass i den før hver avreise ga hun bort. Vi ble rørt av historien hun fortalte om de vakre hvite liljene som omkranset sengen hennes da hun kom frem til sin endestasjon på en krevende reise til Sør -Afrika . Ingen der visste at det var hennes favorittblomst, at reisen hadde vært krevende, at hun grudde seg for å dra alene, men Gud visste. Akkurat denne historien traff meg midt i hjertet fordi den vitnet om Guds kjærlighet og omsorg for den enkelte og at han kjenner oss så godt. 

Tuula spurte om vi ville bli med bort i huset der hun bodde. Vi kjente oss så utrolig trygge i hennes nærvær. Vi satt oss ned i stuen og hun tok et silkesjal over hodet.

Jeg dekker meg til når jeg tror Herren vil tale, sa hun. Vi nikket forsiktig. Litt fremmed for oss,  men ikke fremmed i Guds ord.

Den lille damen fra Finland begynte å be. Hun fikk et bibelvers til oss hvor det blant annet stod: Barn er en gave fra Herren, og deretter et lengre budskap som hun opplevde Gud ville gi oss. Dette var veldig fremmed for oss og vi hadde aldri opplevd noe lignende. Men vi var lyttende.

Jeg vet ingenting om dere begynte hun...Det er noe med barn som Gud vil si dere. Jeg vet ikke om dere ikke ønsker barn, ikke kan få barn, eller vil vente med barn, men jeg har en sterk fornemmelse av at Herren vil gi dere barn.

Barn! Herren ville gi oss barn. Hun visste ikke at vi hadde prøvd et par år å få barn uten å lykkes. Hun visste heller ikke om alle testene vi hadde tatt. Hun visste heller ikke at vi lengtet etter å høre fra Gud på akkurat dette området. Men Gud visste.

Det var underlig å tenke på hva svigermor hadde sagt i bryllupet, fem år tidligere. Jeg håper dere får mange barn, for det passer dere til, sa hun i bryllupstalen. Det så jo dårlig ut akkurat nå, men så kom dette ordet fra en dame vi aldri hadde møtt. 

Tuula tok av seg hodesjalet. Hun lurte på hvordan ordene traff i våre liv. Jo, ordene traff dypt. Vi fikk en sterk opplevelse av at Gud så oss og kjente våre hjerters lengsel.

Mellom arbeidet på plantasjer og vasking av ferieleiligheter fikk vi tid til å fordøye ordene vi opplevde var fra Gud, alle nye inntrykk og menneskemøter. Vi ble vi kjent med både jøder, arabere, og volontører fra  mange nasjoner. Det ble ikke så mye appelsinplukking som jeg hadde sett for meg for høsten var akkurat over, men på fritiden plukket vi restene og presset fersk appelsinjuice. På Sabbaten hentet vi sitroner fra treet i hagen, laget sitronkake og dro på utflukter. Vi var tidlig oppe, hadde siesta om formiddagen og levde enkle, bekymringsløse liv disse månedene. Vi hadde enkle rom med to senger, et skap og en vifte. Ikke mye, ikke flott, men det var alt vi trengte. 

Ordene fra Gud jobbet i oss. Var det virkelig slik at Gud så vår lengsel og ville gi oss barn. Men hvordan? Skulle vi få biologiske likevel, skulle vi vente med adopsjon som vi hadde fått tanker om før vi dro?

Vi visste det ikke da, men reisen videre skulle bli større enn vi kunne ane.  

Alle har sin fortelling, dette skulle bli vår. Ingen av oss vet hva som ligger foran, ingen kjenner livsreisen fra starten, men du kan være trygg på at Gud vet. Og alle kan vi velge en reise i det å lene seg mer og mer inntil Han som skapte oss og kjenner våre hjerters lengsel.

Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne:

«Du er en gud som ser meg.» For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?»

1. mos. 16, 13.