Blogg

Har du noen å speile deg i ?

Tone Dalhaug 10 comments

For et par år siden ringte min niese meg og var så begeistret. Hun var 12-13 år. Jeg ble litt overrasket fordi hun pleide ikke å ringe. Hun var ofte på besøk og er det fremdeles, det er så hyggelig. Søskenbarna koser seg, drar på bytur, lager mat, slapper av, men nå ringte hun meg og jeg var spent på hva det var hun ville fortelle.

LIVTILORD.COM-9

 

Tante, tante, vet du hva? Min skjønne niese hadde en glede å dele. Skolen hennes og klassen hun gikk i hadde fått en fadderklasse i et afrikansk land. De skulle brevveksle med elevene og samle inn penger for å hjelpe. Selv hadde hun planer om å gi av sparepengene sine. Hun fortalte så ivrig om prosjektet og jeg hørte at dette var noe som begeistret henne.

Da vi hadde avsluttet vår samtale måtte jeg undre meg et øyeblikk. Hvorfor ringte hun meg for å fortelle dette? Så slo det meg at det kanskje var fordi hun visste at hennes glede og begeistring ville lande hos meg. Hun visste at jeg hadde reist verden rundt og besøkt barnehjem. Hun hadde ivrig lest barneboken “Løvenes fjell” som jeg skrev etter en tur til Sierra Leone, og blitt rørt av historiene der. Jeg tror min niese trengte noen å speile seg i. Noen som forsto hennes glede, noen som var opptatt av det samme som henne, som forsto hvor stort dette var.

Vi trenger det, venner, familie, som vi kan speile oss i. Noen som forstår hva vi snakker om, som ikke synes vi er helt sprø, eller altfor drømmende. Jeg har selv kjent på dette savnet mange ganger. En eventyrer møter ikke eventyrere hver dag. Dersom vi skal klare å gripe det livet vi drømmer om, trenger vi fellesskap med andre som ligner oss. Dersom vi vil holde troen sterk og levende trenger vi felleskap med andre med sterk tro.

Jeg gikk lenge og følte på ensomhet over mange ting i livet. Jeg forsto ikke at jeg trengte noen å speile meg i. Etterhvert ble det en følelse av skuffelse når jeg aldri møtte noen som forsto og som delte min brann. Men hvordan kunne de det, det var ikke deres vei. På et tidspunkt valgte jeg å handle. Jeg ville følge drømmen min, og ikke bare snakke og tenke på den. Jeg tok steg og det førte meg til andre som tenkte likt. I dag har jeg så mange nye, flotte venner som også brenner. Det er en fantastisk berikelse i livet og helt nødvendig for å klare å holde ut på den modige veien.

Min oppfordring til deg, om du savner noen som ligner deg, noen du kan speile deg i, er å gå. Ta et steg i retning det du drømmer om, våg å snakke med noen, ta kontakt med noen. Kombiner det gjerne med bønn.

Min oppmuntring til deg er at du kommer til å se at noe skjer, når du går. Du kommer til å møte noen som du kan dele din begeistring med og som forstår.

Hilsen Tone.

For inspirerende historier sjekk ut mitt nye nettmagasin www.vaagmagasin.com

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Ta med deg pengevesken!

Tone Dalhaug 6 comments

Her om dagen fikk jeg en herlig opplevelse da jeg leste i Bibelen. Jeg oppdaget noe jeg ikke hadde sett tidligere, iallefall ikke reflektert over. Det er så stilig, når ord blir levende, og du ser poeng du ikke har sett før.

LIVTILORD.COM-6

Scenen er slik: Jesus er på vei til Getsemane. Det nærmer seg tiden hvor han tas til fange og blir korsfestet. Peter har akkurat proklamert at han er villig til å gå i døden for Jesus, men Jesus forteller ham at han kommer til å svikte før hanen galer. De fleste med litt bibelkjennskap kan denne historien. Og kanskje fordi den er så kjent så glipper det noen vers for meg imellom scenene. For i overgangen, før Jesus drar til Oljeberget, sier han noe merkelig. Først minner han disiplene om at de aldri har manglet noe når de har fulgt ham, og han sa jo faktisk det når han sendte dem ut, at de ikke skulle ta med seg noe, hverken penger eller ekstra sko. Og for mange har det blitt et bilde på å leve enkelt. Ikke noe galt i det, men det er ikke nødvendigvis en fasit. Jesus gjentar dette nå, at sånn var det, men det kommer ikke til å bli slik når Jeg drar. Det blir en annen tid, sier Bibelen. Da skal dere ta med dere pengevesken, sekken om dere har, og sverdet. Om dere ikke har sverd, så kjøp et, sier Jesus.

Nå er ikke min opplevelse/forståelse av teksten en fasit, så du er helt fri til å lese det på en annen måte:-), men det er tydelig et før og etter, og Jesus forbereder oss på det. Vi forberedes på at vi skal bruke ressursene våre, ikke tenke at vi ikke trenger det, eller at det ikke er gudfryktig nok å ha med seg pengevesken og tingene sine i tjenesten. Og vi skal være forberedt på kamp. Det blir ikke på samme måten som når Jesus gikk på jorden, men likevel han har lovet å være med. Jeg ble faktisk oppmuntret av dette, fordi jeg vet han er med, og når livet er tøft er det sånn det er, for oss alle. Og, vi skal bruke det vi har fått, være frimodige på å ta med oss både talenter og verdier på veien med å tjene. Jobb, tjen penger, bruk talentene dine, del, lev, følg Han, vær beredt:-) Det er livet det:-) God uke til deg med alle dine resurser og ditt sverd i beredskap.

Hilsen Tone:-)

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Vil du ha hele meg?

Tone Dalhaug 2 comments

En tid har jeg følt at jeg bare er halve meg når jeg skriver her på bloggen. 

Ikke misforstå, det jeg formidler her opplever jeg som viktig, og det er kanskje det jeg kjenner som mitt hovedbudskap, å inspirere mennesker til å gripe livet fult og helt og våge å ta troen og drømmen på alvor. Men der er også en annen side ved meg, en samfunnsrøst, som vokser seg tydeligere og tydeligere frem, men som jeg ikke vet hvordan jeg skal bruke ennå.  

B45A0372 02

Tanken om å bruke bloggen på liv til ord også til dette har vært der en stund. Et par ganger har jeg også brukt den til det, både ved terroren mot satiremagasinet “Charlie Hedbo” og et innlegg jeg skrev med tittel: Kan våre drømmer leve sammen, om innvandringsbølgen som startet i sommer. Jeg er fremdeles litt usikker på om dette er rett fora.

Men så tenker jeg, handler ikke det å gripe livet, troen og drømmen om å være hele seg?

Jeg føler denne delen av meg er viktig for å være hele meg, samtidig så utfordrer den meg noe veldig. Det er nemlig så lett at noen er veldig uenige med meg, og i dette landskapet blåser vinden kraftigere. Er jeg klar for det, spør jeg meg selv. Skal jeg inspirere andre til å være hele seg, må jeg våge det selv.

Og er det så farlig om noen er uenige med meg? 

Hver gang jeg kjenner at det stormer i mediedebatten og i kommentarfeltene og sosiale medier går varmt, kjenner jeg en sorg. Med FB venner fra alle leire, både fra den venstreradikale, humanistiske siden, til langt mot høyre, og kristne i alle leire ser jeg hvordan det brenner noen ganger. Jeg synes det er godt å se hva som rører seg, godt av vi er ulike. Sorgen er likevel at det blir så kantete. Det slår meg at vi mennesker har så lett for å havne i grøftekantene i brennbare temaer. Når jeg ser meg selv i dette landskapet så tror jeg min rolle er mer å reflektere over ytterpunktene og samle det litt. Sette det i perspektiv om du vil. Når man i tillegg holder på med en master i global journalistikk så faller dette enda mer naturlig. Så kanskje jeg skal våge meg på et lite poeng i kategorien samfunn i dag. noen få linjer om den kraftige vinden rundt Sylvi Listhaug.

Jeg har oppriktig vondt av henne i disse dager. Hun får gjennomgå så til de grader. Og samtidig tenker jeg at det må hun tåle. Men hvor mye skal man tåle? På den ene siden er det de som synes hun er helt forferdelig og sverter de kristne fordi hun så åpent går ut med sin tro og fronter det med sitt kors i halsen. Man kan fra samme siden nærmest få en følelse av at damen er gal. På den andre siden er det de som hyller henne som en helt og nærmest forbanner de som taler mot henne. Det har også vært stilt spørsmål ved hennes korsbruk. Kan det være bevisst at hun bruker det nå, fordi man ikke kan se at hun brukte det så mye i sin tidligere ministerrolle.

Kan det være så enkelt som Listhaug selv sier at det har vært ekstra godt med den kraften tydelig synlig på halsen i denne tøffe tiden. Skal man så tvil om alt?

Det er altfor mange ubesvarte spørsmål og altfor mange ting som ikke er satt lys på til at man klart kan gå inn og oppklare. Selv vil jeg ikke ta på meg den rollen. Men noen spørsmål må jeg stille. Tror man virkelig at kristne er en homogen gruppe, som alle tenker likt, snakker likt og tror helt likt om alt? Takk og lov at vi ikke er det. Jeg synes det er herlig med en modig, kristen politiker, og det spiller ingen rolle om jeg er enig eller uenig med henne. Jeg heier på flere modige politikere. Jeg synes vi har for få av dem, uansett leire.

Så spørsmålet i overskiften snur jeg nå til deg. Er det flere der ute som kjenner at de har ubrukt potensiale? Er du klar for å være hele deg?

Hilsen Tone;-)

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Enkel vei, nei takk!

Tone Dalhaug 2 comments

Nå har det skjedd igjen, jeg trodde det skulle være klar bane denne gangen, bare en gang, liksom. Men nei da, når store ting er på gang så er det nesten aldri enkle veier.

Foto: Tone Dalhaug

Foto: Tone Dalhaug

Jeg har stått i slike veikryss før og ropt om hjelp, bedt om klar tale fra himmelen. Ja, jeg hører fra Gud, helt sant, men ikke alltid. Ikke alltid når det oppleves veldig, veldig viktig en gang. Men nå tror jeg faktisk at jeg har hørt noe virkelig spennende, men uventet. Jeg trodde altså at det var plankekjøring denne gangen. Jeg hadde planene klar, og trodde til og med Gud ville velsigne de. Men så kommer han med et annet forslag, en mye mer kronglete vei, men jeg aner, bare aner, en helt fabelaktig utsikt ved enden. Jeg har ganske krevende minner fra slike veikryss før, minner hvor jeg var sint, fortvilet, jeg hamret i gulvet og ropte hvorfor, hvorfor Gud. Men enden på det hele var så mektig at all smerte, sorg, sinne og frustrasjon ble blåst bort når jeg så resultatet av Guds vei.

Når jeg nå står her igjen, ikke helt sikker ennå, men aner at jeg nok engang har fått en klar beskjed om å velge motsatt av det jeg selv tenkte, så har jeg en erfaring med meg, som sier: Tone, dette kommer til å bli mye bedre. Ja, litt lenger vei, litt mer innsats, litt mer av alt, men du verden når resultatet kommer til å skape jubel innvendig, ikke bare i meg, men i andre også, ja da er det bare å ta av seg hatten og bøye kne. Det som jeg erfarer gang på gang er at når jeg står i slike krevende veikryss og blir bedt om å gå den vanskeligste veien er det fordi at Gud også har andre med i sine planer. Og da er det gjerne noe viktig på gang, viktig i den forstand at Gud har tenkt å berøre flere enn meg gjennom det han ber meg om å gjøre.

Du har sikkert vært på fjellturer, eller gått på stier og veier. Det er jo ofte slik at de mest kronglete og bratteste stiene fører til de beste utsiktene. Det er iallefall sjeldent at en bred, enkel, rett frem vei fører til store åpenbaringer.  Innmellom må vi selvsagt gå på rette veier, brede veier. Vi trenger pause og hvile. Vi klarer ikke toppturer hele tiden. Men jeg vet, utan at jeg kan være mer konkret,  at når Gud viser meg en ny sti, litt mer kronglete enn den jeg tenkte å ta, så kan jeg si, med stor frimodighet, enkel vei! Nei takk.

Ha en riktig god uke på smale eller brede veier:-) Hilsen Tone.

Har du lyst til å bli inspirert til å våge mer… så kan du nå ta en titt i nettmagasinet Våg sitt januarnummer her. På den siden kan du også registere deg om du vil ha tilgang til februarnummeret gratis:-) 

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Er det lenge siden du lot deg berøre av nye toner?

Tone Dalhaug 2 comments

100 konfirmanter med levende lys, det skapte en helt spesiell stemning. Men det var omtrent midt i lysmessen at jeg merket det, det skjedde et skifte i meg selv.

WWW.LIVTILORD.COM

Vi sang en salme før konfirmantene kom inn med tente lys og hvite kapper. Det var et nydelig skue, en mørk desemberdag like før jul. 100 konfirmanter med levende lys, det skapte en helt spesiell stemning. Jeg ble plutselig oppmerksom på hvor godt det var å sitte der. Ingen sang, ingen preket, det var bare orgelmusikk, svakt og behagelig og levende lys. Jeg kjente at det rørte en åndelig streng, en fornemmelse av å være sammen med Gud, i det hellige rommet.

Jeg går jo i kirken ellers, men da i en annen type sammenheng. Jeg møter Gud der, og jeg møter Gud ute på tur på mitt stille sted, der jeg kan sitte helt i fred. Men dette var annerledes, det rørte ved noe jeg ikke hadde kjent på en stund.

Jeg satt på en hard trebenk, hørte nye toner, det var stille samtidig som tankene mine kunne hvile. Jeg var et sted jeg ikke pleier å være, iallfall i et annet kirkerom enn jeg pleier. Og da slo det meg hvor viktig det er å la oss bli berørt og næret på alle strengene i våre liv, slik at vi blir enda mer hele og enda mer tilstede. Jeg tenkte på hvor mye godt det er mulig å gå glipp av, fordi vi ikke våger, eller er bevisst på å utfordre oss selv på å høre nye toner.

Livet blir beriket ved at vi drar til steder vi kanskje ikke pleier å dra, hører musikk vi kanskje ikke tenker på å høre. Snakker med mennesker vi vanligvis ikke samtaler med, smaker på smaker og kjenne på dufter vi ikke vanligvis kjenner på. Hvorfor det? Jo, fordi det vil røre ved nye strenger i oss, gi nye erfaringer, nye opplevelser, nye møter og nye ideer. Og da, helt plutselig, kan det hende du kjenner en berøring av noe, noe du ikke visste var der, eller noe som hadde lagt skjult lenge, noe som bringer frem nye toner i ditt liv. Og så er vi jo skapt så vakkert slik, at når vi lar oss berøre, vil andre berøres, og livet blir rikere både for deg og meg.


Har du lyst til å bli inspirert av kvinner som våger? Kanskje nettmagasinet VÅG er noe for deg? Gratis i januar og februar. Les mer og bestill HER. Hilsen Tone:-)

 

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Dit heltene aldri dør!

Tone Dalhaug 8 comments

Ser vi Elvis, Bowie og Jackson i himmelen? Hvorfor i all verden blir jeg så rørt når heltene dør? 

LIVTILORD.COM-5

Han var ikke nødvendigvis en helt for meg, David Bowie, men en som satte spor etter seg på sitt område og som var svært populær da jeg var ungdom. Selv husker jeg spesielt godt China girl og Let´s dance. Jeg blir rørt, og jeg gjør det hver gang heltene, eller kjente som var en del av en viktig tid for meg dør. Det er utrolig hvor sterkt ungdommens helter og kjendiser påvirker oss. Det merkes når de forsvinner.

Disiplene til Jesus ble også lei seg da Jesus ble borte. De skjønte ikke helt. Han var en helt for dem. Han hadde lovet så mye, og så plutselig var han ikke der. Han snakket om at himmelriket var nært, at de ikke skulle være redde og at han gjorde i stand et sted for dem? Det må ha vært helt merkelig. Akkurat som det er merkelig for mange å høre dette i dag.

Kanskje er det påminnelsen om at livet tar slutt som rører, at livet her ikke varer evig.  Hvor drar de, alle heltene, når livet er over. Fikk de med seg troen på en evig himmel og ny jord, eller er de borte for alltid. Ser vi Elvis, Bowie og Jackson i himmelen? For meg, som kristen blir det også en påminning om at denne verdens berømmelse også tar slutt, og at det å vinne hele verden, men tape sin sjel må være utrolig trist. Men det blir også en påminning om at vi også kan etterlate oss spor, vi kan også være helter!

Etter noen krevende dager hvor du lurer på om du kommer i mål, om du har satset for høyt, om løsningene vil dukke opp, så fikk jeg en herlig oppmuntring av en venninne. Ikke selg førstefødselsretten din, sa hun. Hun tenkte på en historie i Bibelen, om Esau og Jakob, hvor Esau solgte førstefødselsretten sin til broren for litt suppe, i et øyeblikk av slitenhet. Jeg vil ikke selge den. Jeg vil være en helt, en som etterlater seg spor. En som våget, en som holdt ut. Store ord, ja. Men vi trenger slike helter i dag. Jesus var en slik som etterlot seg en viktig arv, et evig håp. Jeg vil gjerne vise en vei, peke på noe større en meg selv. Vil du være med på reisen og være en slik helt? Slitsomt, men ikke umulig når reisen gjøres sammen med heltenes helt, Jesus. Han døde, men oppstod igjen! Nettopp derfor er han annerledes enn alle andre helter. Han har alt vi trenger for å leve det livet vi var ment for.

Når vi en gang er borte, la oss ha plantet noe som rører hjertene til de som er igjen. Ikke etterlat dem rotløse og triste, men etterlat noe som gir dem visshet om hvor vi er reist, slik at de finner veien dit heltene aldri dør.

Hilsen Tone.

Vil du ha inspirasjon til å våge? Kanskje nettmagasinet Våg er noe for deg? Ta en titt her. 

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Virkeliggjør drømmer og kall.

Har du en drøm?

Hvordan ville det være for deg å kjenne den boblende gleden igjen, den du får når du tar på alvor den drømmen du bærer i ditt hjerte? Få mine 12 bibelske prinsipper for å virkeliggjøre gudgitte drømmer og kall, helt GRATIS? Legg igjen navn og epost så skrives vi.