Grip drømmen

Den eventyrlige reisen – luke nr. 3

Tone Dalhaug No Comments

Julekalenderen 2014 – liv til ord. Den eventyrlige reisen. Om å finne sin plass og sin hensikt.

Jeg vil dra!

Jeg har alltid elsket havet, og det er vel fordi jeg er vokst opp ved kysten. Svaberg, tang og tarelukt. Måkeskrik og solen som skaper glitrende diamanter i vannskorpen. For meg den optimale plassen å være. For deg er det kanskje noe helt annet.

Det beste er når horisonten er fri. Da dukker den samme følelsen opp som jeg fikk når jeg åpnet kofferten til pappa med alle souvenirene fra fjerne kyster oppi. Hva finnes der ute? Som barn visste jeg ikke alltid hva som befant seg bortenfor det jeg kunne se. Nå gjør jeg jo det, men likevel henter jeg frem den samme spenningen som da jeg var barn…Jeg ser utover havet, mot horisonten…og jeg kan kjenne følelsen…det vekkes opp en frihet, en trang til å dra. Litt skummelt, men trangen til å finne ut, til å oppdage er sterkere. Jeg vil hoppe på første båt som kommer forbi. Jeg er klar til å dra, jeg må bare finne ut av det…hva finnes der ute?

Foto: Tone Dalhaug

Foto: Tone Dalhaug

I hvilkene andre situasjoner fremkalles de samme følelsene hos deg som du kjente på i forrige «luke»? I den gode opplevelsen fra barndommen. Hva er felles i disse situasjonene?

«Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud.»  Jesaja 45 vers 3.

Blir du oppmuntret eller inspirert så del gjerne videre, eller legg igjen en kommentar. Vil du ha alle «lukene» rett i innboksen din kan du legge inn eposten din i høyremenyen øverst. Fortsatt god adventstid.

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Den eventyrlige reisen – luke nr. 2

Tone Dalhaug No Comments

Julekalenderen 2014 – liv til ord. Den eventyrlige reisen. Om å finne sin plass og sin hensikt.

En dragning mot noe.

Jeg forstod det ikke da, men denne opplevelsen fra barndommen rørte ved noe av min hensikt. Men det måtte gå omtrent 30 år eller mer før jeg tok det på alvor og skjønte dybden i å ta det på alvor. Det handlet om hvem jeg var. Jeg var født med en eventyrers sinn, og det som dro meg ned i den kofferten hver gang pappa kom hjem var spenningen over at der finnes noe der ute, noe jeg ikke har sett, noe jeg ikke har smakt, noe jeg ikke har erfart, og jeg ønsket bare å finne ut hva det var. Det finnes noe mer enn det jeg ser rundt meg hver dag, og det er for fantastisk til å la det være uoppdaget. Jeg kjente det boblet inni meg og jeg kjente en dragning mot noe.

© Bowie 15 dreamstime.com

© Bowie 15 dreamstime.com

I luke nr. 1 hentet du frem noen gode barndomsminner. Hva slags effekt har disse historiene på deg, følelser…gir de noen retning?

«Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker.» Jesaja 45 vers 2.

Blir du oppmuntret eller inspirert så del gjerne videre, eller legg igjen en kommentar. Fortsatt god adventstid.

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Den eventyrlige reisen – luke nr.1

Tone Dalhaug 7 comments

Julekalenderen 2014 – fra liv til ord. Den eventyrlige reisen. Om å finne sin plass og sin hensikt.

Oppdagelser.

Jeg åpnet pappas reisekoffert. Han hadde akkurat kommet hjem fra sjøen og det var ikke mer enn en til to ganger i året vi så ham. Forventningen og spenningen husker jeg ennå. Det var stas å få pappa hjem, men like spennende var det å få åpne kofferten. Metallspennene på det brune lokket klikket til side og jeg løftet det opp. Det var som å åpne en hel verden av eventyr. En Sumbrero fra Mexico, skinnende kopperfat fra Midtøsten, en utstoppet piraya fra Brasil og rulleskøyter fra Amerika. Det var som 1001 natt. Det skulle ta flere tiår før jeg skjønte at disse opplevelsene rørte ved noe dypt i meg, eventyreren.

© Bowie 15 dreamstime.com

© Bowie 15 dreamstime.com

Hva slags hendelser har du fra barndommen som vekker gode, sterke minner. Øyeblikk av glede, forventning, undring. Hva forteller de deg?

«Jeg takker for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt….Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før en av dem var kommet. Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig!» 

Salme 139 v. 14, 16 – 17.

Blir du oppmuntret eller inspirert så del gjerne linken med kalenderen med dine venner:-) Del gjerne tanker i kommentarfeltet også:-)

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Å ville, eller ikke ville…

Tone Dalhaug 6 comments

Ganske lenge har jeg båret på en ide som jeg ikke har klart å gå videre med. Jeg har grublet på hva som kan få meg til å handle, og her om dagen kom svaret, og jeg tenkte jeg ville dele det med deg.

Jeg finner egenskaper i alle barna mine som jeg har lært noe av, og som jeg kan bruke i mitt liv. To av våre fire barn har et fysisk handikap og yngstejenta vår er avhengig av rullestol i hverdagen. Egentlig tenkte jeg på hva jeg skulle dele på bloggen min denne uken, og når tanken om å dele yngstejentas sterke vilje kom, så fikk jeg jammen svar på mitt eget grubleri.

Å ville, eller ikke ville

Å ville, eller ikke ville, det er spørsmålet!

For et par år siden var det tivoli her i byen. Jenta vår var 11 år og ville så gjerne dra med ei venninne. Denne gangen kunne ikke vi bli med å hjelpe henne, og hun hadde dessuten lyst til å dra en tur alene. Hun var jo stor jente. Vanligvis så hjalp mannen min henne opp i karuseller, løftet henne opp trapper og gjennom porter, men altså ikke denne gangen. Etter noen timer kom hun hjem og hadde så mye å fortelle. » Mamma! Jeg kjørte en karusell 10 ganger «. Kjære min, sa jeg, hvordan gikk det til? » Jeg ville ta den karusellen, så jeg krabba opp alle trappene, over plattformen, inn i vogna og heiste meg opp med armene». Det var kjempegøy, ropte hun begeistret. Ti ganger? Jeg så nok ut som et spørsmålstegn, for det måtte jo vært litt av en kraftanstrengelse. Og ikke minst det å krabbe forbi alle folkene var modig gjort. Du skjønner det mamma, når han på tivoliet så jeg måtte krabba ut og inn, så sa han at jeg kunne sitte der og ta så mange turer jeg ville. Da tok jeg ti runder jeg, ropte hun ut i begeistring.

En annen gang kom hun hjem etter å ha vært i badeland med noen venner. Vel hjemme kom det frem at hun hadde tatt den lange sklia som har svært mange trappetrinn opp til toppen. Mamma, det var litt slitsomt å krabbe helt opp, men jeg ville ta den sklia.

» I dag løp jeg til byen mamma » . Hun var nettopp kommet inn døra. Løp du? Ja, jeg rulla fort, da løper man.

Kort tid etter skolestart, for mange år siden, kom hun begeistret hjem og inn på kjøkkenet. Sånn gjør de mamma! Gjør hva da sa jeg og snudde meg mot henne. » Har sekken på ryggen vel «, sa hun. Jeg fikk nesten tårer i øynene da jeg så løsningen hennes. » Man sitter bare langt fremme på rullestolsetet, så får man ha sekken på ryggen «, smilte hun.

Eksemplene kunne vært mange flere, men du tar sikkert poenget. Jeg er rett og slett så imponert over hva hun får til, og hvilkene løsninger hun finner, når hun vil! Det er jo ikke uvanlig at barn, eller voksne for den saks skyld, ikke vil ting, og da får vi det absolutt ikke til. Og det kan hende det skal være slik noen ganger. Men når vi vil, wowww, for en sprengkraft. Da jeg fikk ideen til å skrive om denne viljen så fikk jeg både et spørsmål og et svar. Tone! Vil du eller vil du ikke? JEG VIL ble mitt svar. Nå står ideen på lista over det som skal jobbes videre med. For den er for verdifull og viktig til å ikke ville gjøres noe med.

Jeg kjenner virkelig den boblende gleden over å ha tatt valget, og ikke minst skrive om det. For når jeg vil, da får jeg det til! Når vi vil, da finner vi løsninger. Kanskje må du forsere noen hindere, være litt modig, kjenne på slitenhet. Men du for en gevinst som venter. Så neste gang det stopper litt opp med ideer eller mål du har satt deg, så still deg dette spørsmålet du og. Da får du iallefall en avklaring og du kan stoppe grubleriet.

Vil du, eller vil du ikke?

Dersom du oppmuntres av det jeg skriver så del gjerne videre. På den måten kan flere bli oppmuntret til å finne den boblende gleden;)

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Den boblende gleden!

Tone Dalhaug one comments

IMG_0448

Jeg våknet en morgen og hadde svaret. Jeg hadde vært på en mental reise lenge og det føltes som om jeg hadde kjørt berg og dalbane, vært i en vaskemaskin, deretter tørketrommel, og vandret rundt i morgenkåpe alt for lenge. Så, plutselig hadde jeg svaret.

Den boblende gleden!

Du har sikkert kjent den ved ulike anledninger, kanskje ved en forelskelse, før en spennende reise, eller når du fikk noe du trodde var uoppnåelig, som en kjempegod karakter. Selv har jeg kjent mange boblende øyeblikk, men likevel var det noe som manglet. Jeg forsto ikke hvorfor. Var det mulig å gå dypere og finne en boblende grunntone i livet, og ikke bare ved spesielle anledninger? Men man kan da ikke bare være glad hele tiden. Hva når det skjer triste ting, når livet ikke er så greit, når de rundt deg ikke har det bra, kan det boble da? Kan jeg tillate meg å ha bobler når verden er som den er? Disse tankene brakte meg ut på en reise. En reise hvor jeg vågde å stille spørsmål til meg selv og lytte til min historie. Jeg fant en viktig brikke oppi pappas koffert. Du får lese og kjenne etter om det gir gjenklang i deg:-)

Hva vil du, egentlig?

Det var Lisa Bloom og hennes firma storycoach som satte det hele på plass, men det begynte jo lenge før det. Som kristen er jeg helt overbevist om at vi alle er skapt for en hensikt, men svært få av oss lever ut denne hensikten. Jeg tror det er mange grunner til det. Kanskje vi ikke vet hvilken hensikt vi har, eller har tillatt oss selv å kjenne på dette. Kanskje vi tenker at det ikke er mulig å leve av et kall, eller en drøm, så da får det være en hobby. Mange lever kanskje ut deler av den, men ikke fullt og helt. Det blir som å renne slalom med langrennski, eller prøve å sykle med flatt hjul, eller…ja du skjønner, du føler at noe mangler, men vet kanskje ikke helt hva. Det går bra en stund, men etterhvert blir man sliten og utstyret kan i verste fall bli ødelagt.

Han ser degDe aller fleste av oss må ha en jobb for å leve. Noen undersøkelser viser at kun 6 % har en jobb de trives veldig godt i. Det er ganske trist, synes jeg. Selv har jeg hatt mange spennende jobber og følt at jeg har fått brukt flere av mine evner som journalist i NRK, som konsulent i AETAT, som lærer og mye annet. Men jeg klarte aldri å lande helt. Jeg skjønte aldri hvorfor, før jeg en dag fikk høre følgende fra et nytt bekjentskap. «Næmen Tone, du er jo en gründer, du er en eventyrer. Du kommer aldri til å få kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste. Jeg kjenner den typen,» sa min nye venninne. Der og da fikk jeg en skikkelig ahaopplevelse og tårene trillet. Da er jeg kanskje ikke rar fordi jeg aldri har landa i de faste jobbene mine. Da er det kanskje plass for meg også, fikk jeg sagt innimellom tårene. En eventyrer med fire unger, mann, hund, hage og et hvitmalt hus i Sandefjord.

I det øyeblikket skjønte jeg at den veien jeg hadde beveget meg inn på noen år tidligere, ved å starte eget firma, var veldig riktig for meg. Jeg lengtet etter å skape MITT liv, ikke det livet samfunnet, eller andre mente jeg burde leve. Jeg ville bruke alle mine talenter, jeg ville være mer hjemme med barna, ha mer frihet, rom for å ta fri når jeg trengte det. Jeg ville ikke bruke unnskyldninger som penger, eller trygghet lenger. Jeg ville se frem til hverdagen, ikke helgene eller feriene. Jeg ville være hele meg og jeg ville leve målrettet.

Så hoppet jeg i det. Levde som frilansjournalist og løftet frem andres historier, skrev bøker, fortellinger for barnemagsin, blogget, prekte litt og ble sliten. Jeg gjorde alt mulig som jeg var flink til for å tjene penger som frilanser. Jeg gjorde alt for mye, og pengene var fokuset. Man må jo leve. Så kom et nytt vendepunkt, jeg begynte på coachutdanning. Jeg elsker å inspirere andre til å våge og her ble jeg også stilt spørsmål selv. Hva vil du, egentlig? Jeg visste ikke helt hvor det bar, men det begynte å boble mer. Så kom jeg over Lisa Bloom og storycoach. I den prosessen, for å bli tydeligere på hva jeg ville og hva jeg driver med, så skrev jeg ned min historie, fra A til Å i korte drag. Det var da historien om pappas koffert hoppet ut av arket og grep meg.

Pappas koffert.

Den boblende gleden. Se fanen "Din drøm"

Jeg var tilbake på slutten av 70 talletJeg husker pappa kom hjem fra sjøen med kofferten sin, og spenningen og forventnigen var stor. Det jeg husker jeg gledet meg aller mest til etter at pappa hadde fått en kjempeklem var å åpne kofferten hans. Oppi den lå det eventyr fra fjerne kyster. Det kunne være en sombrero fra Mexico, en utstoppet piraya fra Brasil, skinnende, blanke kopperfat fra Midtøsten og rulleskøyter fra Amerika. Og selvfølgelig Wrigleys tyggegummi og Quality street. Den følelsen jeg kjente i det jeg åpnet kofferten var nettopp denne boblende gleden. Jeg fantaserte og skapte fortellinger rundt alt oppi kofferten. Jeg hørte pappa fortelle om sine eventyr, og jeg lengtet etter å reise og oppdage selv. Jeg forsto at opplevelsen med pappas koffert egenlig rørte ved noe av min hensikt, mitt livskall. Jeg forsto ikke det da, men nå skjønner jeg at jeg var og er en eventyrer, og at jeg må få lov til å være det, for å kjenne at jeg lever.

Selvfølgelig må jeg det. Det er jo slik Gud skapte meg. Tenk det, Gud trenger faktisk eventyrere. Egentlig tror jeg vi alle er skapt med en liten eventyrer i oss, men livets mange omstendigheter tar knekken på den.

Alt dette jobbet i megSå, en morgen våknet jeg i senga mi og hadde svaret. Jeg ville hjelpe andre til å finne ut hva denne kofferten inneholder for dem. Hva er det som fremkaller denne boblende gleden i ditt liv? Når kjenner du at du lever?

Det morsomme er at når jeg nå gjør det jeg elsker, så lever jeg mitt eget eventyr.

 

Hvordan er det med disse boblene da. Kan jeg tillate meg å ha «Den boblende gleden» som mitt livskall?

Jeg skjønner nå at det jeg lette etter ikke handlet om å være glad hele tiden. Jeg tror oppdagelsen i kofferten og resten av reisen skapte en trygghet i meg om at jeg kan få være den jeg er og leve det livet jeg ønsker å leve. Det er plass til meg. Det er den boblende gleden. Det er så stort og det oppleves som denne gleden har landa i livet mitt. Nesten som å ha funnet en skatt. Denne boblende grunntonen ligger der også de mørke dagene. Akkurat som sola. Den forsvinner ikke, men kjennes bakom skyene. Å være hele meg og leve ut min hensikt er det beste bidraget jeg kan gi til familien, meg selv og verden. Så jeg svarer ja på mitt eget spørsmål.

Kjenner du den boblende gleden?

Hilsen Tone:-)

 

 

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Jeg ser deg!

Tone Dalhaug 18 comments

I dag skal jeg fortelle deg noe underlig som hendte meg i sommer. Men først tar jeg deg med, for et lite øyeblikk, til min barndom. Det var alltid stas når pappaen min kom hjem fra sjøen. Etter mange måneder på sjøen, ja faktisk så mye som et halvt år av gangen, var det godt å få en klem igjen, bli sett, og åpne kofferten med spennende gaver. De to månedene han var hjemme før han dro ut igjen for et nytt halvår ble vi sikkert sett godt, vi klemte og lo, men jeg tror ikke det var nok. Gjennom barndommen og ungdomstiden tror jeg hverken pappa så oss nok eller vi barna så ham nok.

Han ser degFra vi er ganske små har vi et stort behov for å bli sett. Noe skal fortelles, noe skal vises, en glede, en sorg. Mamma  eller pappa trengs. Hør mamma, se pappa. Eller bare det å være sammen. Yngstejenta elsker å få en god klem og en omfavnelse. Spesielt når vi tar initiativet. Det er en overraskende og god måte å bli sett på.

Selv om jeg er kristen så føler jeg ikke alltid at Gud er der, at han ser meg. Det er jo fordi følelsene våre svinger og mye av livet vårt preges av følelser. Kanskje preges dette også av min egen fraværende far. Jeg vet han er der ute et sted, men jeg vil så gjerne at han ser meg, at jeg ser han. Selv om jeg er bevisst på dette, og ikke la følelser styre, så er det godt å kunne få en bekreftelse innimellom på at Far i himmelen ser meg. Kankje spesielt når livet er ekstra tøft. Jeg har opplevd å være på møter og høre andre få profetiske ord og oppmuntringer, og etterpå sitter jeg der og tenker. Ser han ikke meg. Ser han ikke at jeg trenger noe også?

Jeg har mange, mange bekreftelser på Guds virke i livet mitt, på mirakler og hendelser, likevel kommer denne tanken innimellom. Ser han meg?

I sommer skjedde det altså noe underlig som sagt. Jeg hadde kjent på denne tanken lenge, ser han meg? En kveld dro jeg på et møte hvor det var et profetisk team. Jeg drar ikke så ofte på møter andre steder, men gjorde det denne kvelden. Etter møtet var det mulig å få forbønn. Jeg gikk bort til en ung kvinne som begynte å be. Hun lukket øyenne og beskrev mine evner, min visjon, mine hjertesaker, som om hun kjente meg. Det var veldig spesielt for hun kjente meg jo ikke. Hun sa ting som var så presise. Etterpå kjente jeg bare en god fred. Det var ikke noen fremtidsprofetier i det hun sa, men jeg kjente en sånn glede over at Gud virkelig kjenner meg. Og jeg tenkte at Han virkelig ser meg i hverdagen der jeg holder på.

En ukes tid etterpå var jeg i kirken her i byen. Etter møtet var ferdig kom ei ung jente bort til meg. Jeg kjente henne fra før, men hun hadde vært borte fra byen ett år i forbindelse med jobb og reiser med ungdom i oppdrag. Hun hadde en lapp i hånden og sa hun hadde fått noen ord til meg. Hun hadde hatt en bønnestund på morgenen og hadde fått mitt ansikt for seg og disse ordene på lappen. Jeg ble veldig rørt fordi jeg aldri har fått sånne lapper med ord før.  Hun leste opp veldig vakre ting og det siste hun hadde skrevet var: Jeg ser deg, hilsen Gud. Jeg takket og klarte ikke helt å forstå at dette virkelig var Gud. Da jeg kom hjem kom tvilen og alle bortforklaringene. Hun visste sikkert noe, som gjorde at hun følte jeg trengte de ordene, tenkte jeg. Jeg sa til Gud at dersom dette virkelig var han så måtte han bekrefte det en gang til.

Noen dager senere så jeg på telefonen at en venninne, som jeg ikke hadde snakket med på lenge, hadde ringt meg. Det lå en beskjed på telefonsvareren, men jeg ringte tilbake istedenfor å høre på svareren. Hei, så hyggelig sa jeg. Lenge siden. Ja, jeg vet faktsik ikke helt hvorfor jeg ringer, men har blitt minnet om deg så ofte i det siste. Har du det bra?spurte hun. Jeg fikk umiddelbart tanker om hendelsen i kirken med lappen og ordene : Jeg ser deg, og opplevelsen på det profetiske møte med kvinnen som beskrev meg, og følelsen av å være sett og kjent av Gud. Jeg fortalte dette til kvinnen på telefonen og da begynner hun å le. Har du hørt på svareren, spør hun. Jeg hadde ikke det, men spilte den av umiddelbart. Da sier den samme damen. Hei Tone, jeg vet ikke helt hvorfor jeg ringer, men jeg lurer på om Gud rett og slett vil si til deg at han ser deg!

Så du forstår sikkert at jeg ble veldig berørt av dette. Jeg fikk tre beskjeder fra himmelen om at Gud Far ser meg. Når jeg nå hører andre får lignende opplevelser eller profetisk oppmuntring på møter, prøver jeg å tenke at nå får de også en omfavnelse fra himmelen. Tross alt, jeg ser som regel barna mine en og en av gangen jeg også. Det hender vi tar en alle sammen klem, men det er jo spesielt å se den ene i øynene, omfavne den ene. Det er godt når pappa ser meg, bare meg, for et øyeblikk. Om ikke du har kjent en slik omfavnelse fra himmelen så be om det, og trenger du en ny klem, så be om det. Du kan være sikker på at din tur kommer, for han ser selvsagt deg også.

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Få mine 10 bibelske prinsipp…

GRATIS inspirasjon !

Jeg hjelper deg å få klarhet i din hensikt, slik at du kan leve det livet du var ment for. Hver måned sender jeg deg en videoinspirasjon rett i din innboks. Send meg navn og epost nå, så får du også mine 10 bibelske prinsipper for å virkeliggjøre gudgitte drømmer og kall:-)