Skatten vi bærer på

Det er alltid bra å være litt selvransakende, søke Gud, være ærlig og åpen med livet, la Gud beskjære og justere ved behov. Det er jo en prosess vi er i hele livet. Men erfaringen min som menneske, gründer og coach er at vi lett kan plage oss for mye med slike LITE nyttige og innimellom destruktive tanker. Og selv om noe av det er sant er det ikke nødvendigvis et hinder.

Paulus budskap gir oss et helt nytt perspektiv på dette. Vi har en kropp, en menneskenatur som til tider er skrøpelig, og vi har et sinn med tanker og psyke som ikke alltid heier på oss. Vi er svært sårbare, akkurat som leirkar. Men det Paulus formidler er så fylt av håp, nemlig at Gud bruker disse skjøre leirkara til å plassere en stor skatt. Der er den plassert med hensikt, for at den veldige, enorme, ypperlige kraften skal være av Gud og ikke av oss selv.

Skatten er jo det vi har fått erfare og se at Gud er, det vakre, enorme og grensesprengende evangeliet. Og på ulike måter gjennom våre kall og tjenester viser vi denne skatten frem til verden. Og det er dette Paulus påpeker, at selv om du og jeg er skjøre, sårbare leirkar, plasserer Gud likevel skatten i oss. Ja, nettopp derfor. Fordi det er skatten som skal skinne, og det ikke på grunn av deg og meg, men på grunn av Guds storhet og godhet. Dette gir håp til alle som lurer på om Gud har en hensikt for dem og kan bruke dem, og det gir håp til alle vi møter.

Paulus sitt budskap bør gi oss den største frimodighet til å få ut det Gud har lagt ned i oss. For drømmen og kallet vi bærer på handler jo på en eller annen måte om å vise frem denne skatten.

Spørsmål er bare hva du og jeg setter vår lit til, leirkaret eller skatten?