På de eldgamle stiene

Høsten for noen år siden oppdaget jeg noen bortgjemte, fine mini-toppturer ikke så langt fra her vi bor i Sandefjord. Jeg ble så glad for å finne noen topper med helt eventyrlig utsikt også her i lavlandet. Riktignok befinner de seg en drøy halvtimes kjøretur fra kysten, men det er innafor.

Vi har bodd i Vestfold siden 2000, og alle barna har fått det meste av barndommen sin her. Det har derfor vært mange turer opp gjennom årene og vi føler oss ganske lokalkjente etter så mange år. Men ettersom årene har gått begynte vi å kjenne et savn etter toppturer. Litt motbakker og videre utsikt gjør alltid godt.  Spesielt mannen, som er vokst opp på Vestlandet, kjente etterhvert et savn etter dette. Men topper i Vestfold, ja det trodde vi ikke fantes før vi begynte å google litt. De er ikke så høye, men utsikten kan likevel være svært så eventyrlig.

For litt siden gikk jeg en av toppturene for andre gang og inviterte med meg mannen. Turen gikk lettere denne gangen. Det var nemlig en tur som ikke så lett lot seg finne, på stier som ikke var så lett synlige. Denne gangen kjente jeg stiene igjen og visste hvor jeg skulle gå i de fleste stikryss. Men noen ganger måtte jeg og mannen likevel stoppe opp, justere kursen og peile oss inn igjen. Inn på den eldgamle stiene.

På vei opp slår det meg igjen at på denne stien er det ikke mange som går lenger. Den ligger utenfor tur-strømmen og litt vanskelig å finne parkering fra startpunktet. Den er ikke så lett tilgjengelig rett og slett, og veldig bratt. Opp mot toppen er det stadig trær som sperrer stien flere steder. Noen ser ut til å ha falt for lenge siden. Det blir litt klatring og kryping.

Når vi nærmet oss toppen kunne vi se langt, over hauger og daler, stupbratte juv og vann. Det ga meg Soria Moria følelsen og minnet meg om eventyret og det kjente bildet til Theodor Kittelsen. Mannen som skuer mot horisonten og skimter det gylne slottet i det fjerne. Eventyret som ble skrevet i en tid da bibelfortellinger var både kjente og høyst levende blant folk flest. Moria er også et kjent sted i flere bibeltekster og det var der Salomo ville bygge Herrens hus, på en høyde i Jerusalem: Så begynte Salomo å bygge Herrens hus i Jerusalem, på fjellet Moria, der Herren hadde vist seg for hans far David. Mon tro om ikke Asbjørnsen valgte dette Moria navnet fra en bibelsk kontekst.

Soria Moria er jo blitt et begrep som for mange kanskje symboliserer den drømmen vi bærer på, og veien dit. Det fikk meg til å tenke på noen vers fra profeten Jeremia i Bibelen, som jeg synes er så vakre og såre på samme tid: Spør etter de gamle stiene, sier han. Still dere på veiene å se, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den. Da skal dere finne hvile for deres sjeler. Tenk, en oppskrift for å finne veien dit hvor alle vår lengsler tilfredsstilles. Det er virkelig noe med disse eldgamle stiene.

Mennesker har tråkket på stier i århundrer, ja lenger enn så.  Men så er det noen av disse stiene som gror igjen fordi færre og færre går på de. Det triste er at folket Jeremia snakket til svarte: Men vi vil ikke gå der. Jeg synes jeg hører en trassig unge gjennom de skrevne ordene: Jeg vil ikke! Fra et menneskelig ståsted er det så veldig forståelig, for de stiene kan være mer krevende, og strømmen av mennesker finner du aldri der. Som det konforme folk vi er, så vil vi ofte følge strømmen. Å gå opp de eldgamle stiene kan synes utdatert, litt gammeldags og kjedelig.

Jeg synes likevel å observere en lengt i denne tiden, en lengt etter å finne disse stiene. Det kan kreve litt ryddearbeid, men er du villig til å gå denne veien så vil du ikke bli skuffet. For det er i enden av de eldgamle stiene du vil finne det ekte Soria Moria. 

Tone