Nå solnedgangen er bak deg
Sola var på vei ned i det jeg satte meg i bilen. Jeg la ikke spesielt merke til lyset da, men det endrer seg så raskt om vinteren i ettermiddagstimene. Jeg var på vei til et julebord og rett før jeg dro hadde jeg fått en svært hyggelig e-post.
I innboksen lå den siste av to meldinger med tildeling av stipendmidler til et bokprosjekt som hadde vokst frem gjennom høsten. Det var store summer og jeg boblet nesten over av glede og forventning. I det øyeblikket du får en slik opptur så tenker man ikke så mye på alt som kan gå galt eller hvor krevende det kommer til å bli. Den delen kommer gjerne litt senere.
Jeg tok av fra gårdsveien vår og kjørte i retning Europaveien. Tankene oppsummerte for meg de krevende åra som lå bak.
Skulle det endelig snu nå?
Skulle alle de oppmuntrende ordene mennesker hadde fått til meg gjennom årene endelig slå til? Ord som de opplevde var fra Gud.
Det hadde vært 14 krevende år etter at jeg uventet mistet min siste faste jobb. På overnaturlig vis fikk jeg tre varsler den gangen om at det lå noe nytt foran meg, og at jeg kom til å slutte der jeg jobbet. Tre ulike personer fikk det samme budskapet med noen ukers mellomrom våren 2009. Jeg lo nesten av det hele, for jeg hadde akkurat lovet Gud at nå var det slutt på min rastløshet. Nå skulle jeg være trofast i den siste jobben hadde jeg bestemt.
«Her blir jeg til Gud tar meg ut av jobben», var mitt svar når jeg fikk disse ordene om noe nytt.
Så skjer det at jeg faktisk ikke får innvilget min søknad om å jobbe deltid i min stilling som kommunikasjonsansvarlig i en organisasjon. Og det, enda vi hadde fire barn, og noen måneder tidligere var kommet hjem fra Sør - Amerika med vår yngste datter som i det daglige var avhengig av en rullestol. Vi hadde også barn under 10 år på det tidspunktet.
«Her jobber vi fullt eller ingenting», var begrunnelsen på avslaget.
Det var knapt til å tro, men det at jeg i forkant hadde fått varsler om at det kom til å skje, og at det lå noe nytt foran meg, ga nå en viss hvile. Tårene satt likevel lett. I årene etterpå var det ikke tid for å gå inn i faste jobber igjen. Familien var 1. prioritet. Det ble eget firma med mange ulike prosjekter, frilansing som journalist, coach utdanning og en master. Alt med den friheten jeg og familien trengte. Men økonomisk ble det til tider et slit og tunge dager. Jeg landet heller aldri helt i alt jeg holdt på med. Jeg elsket å hjelpe andre til å finne sin vei, men jeg kjente stadig på følelsen av at jeg ikke hadde funnet min.
Min mann har alltid holdt fast i at det kommer en ny tid og han har alltid sett for seg at hans kone skal skrive mer. Hun har prøvd, men det løsnet aldri helt. Til slutt ga jeg alt til Gud og sa:
«Jeg trenger ikke noe mer enn familie og deg Gud. Jeg har gjerne et åpent hjem, med fokus på samtaler og fellesskap. Jeg er gjerne en mor og vertinne i utvidet forstand. Jeg orker ikke å prøve mer», sa jeg til Gud.
Jeg var klar for hva som helst, og jeg visste at hans planer uansett var gode. Samtidig var det noe langt der inne som alltid snakket til meg og som sa: Tone, du har jo en røst, du har noen talenter, du brenner for noe. Skal det ikke bli brukt mer?
Men jeg la alt ned, jeg ofret det. Det var greit. Og det er faktisk fortsatt greit. Det er kanskje denne prosessen som kalles å dø fra seg selv, eller sjelens mørke natt. Jeg var så mentalt sliten til tider og kjente at jeg ville være godt fornøyd med å ha et åpent hjem, fokusere på mennesker rundt meg og kanskje skrive litt.
Min mann og jeg har sett for oss et mikrohus på landet, selge det store huset når alle er flyttet ut, ja mange løsninger begynte vi å se for oss, slik at vi kunne klare oss med en inntekt. Og der er vi fremdeles. Vi er villig til å ta radikale valg om økonomien, kallet og tiden vi lever i krever det. 14 år med lite penger har satt sine spor og gitt nye tanker.
Jeg svinger ut på motorveien og setter opp farten i retning Oslo. Jeg gleder meg til å fortelle venner om stipendmidler og at jeg for en tid faktisk blir forfatter på fulltid.
Jeg titter i bakspeilet for å sjekke trafikken.
Og hva ser jeg i speilet! Jo en himmel som svulmer av sterke, gylne farger, som den vakreste akvarell. Jeg ble bergtatt, og jeg kjente at det var merkelig å se solnedgangen bak meg, gjennom speilet. Jeg elsker solnedganger og oppsøker de ofte ved havet om vinteren, men da ser jeg de forfra.
I samme øyeblikk som de gylne fargene traff meg gjennom bakruta og ble fanget opp av speilet fikk jeg en veldig tydelig tanke, som jeg våger å tro var av Den hellige ånd. Du vet når du kjenner en liten gnist inni deg, en berøring av noe slag, og tanken kommer så uventet og plutselig.
«Tone, nå er solnedgangen bak deg.»
Det var bare sånn kort, men opplevelsen og ordene satt i meg hele veien til Oslo og hjem igjen. Jeg fikk en fornemmelse av at nå skulle jeg se fremover, og rette blikket mot soloppgangen. Det mest krevende lå bak meg følte jeg. De14 åra var over. Ikke at det aldri mer blir krevende tider. Det er jo ikke normalt for noen. Livet skjer. Men det var noe med de store linjene i eget liv som ble tegnet opp. Det lå virkelig noe nytt foran meg. Jeg undret meg om bokprosjektet var en ny begynnelse, en gave, et oppdrag, som mest sannsynlig ikke blir det siste spennende skriveprosjektet jeg skal gjøre. Det er skummelt å si slikt, men det opplevdes så sterkt.
Kanskje er dette ord til flere. Kanskje du også snart får erfare at solnedgangen er bak deg. Da skal du vite at det er tid for å rette blikket fremover... mot soloppgangen.
Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg. Jes. 60, 1.
Tone.
0 kommentarer
Legg igjen en kommentar
Vennligst logg inn for å legge inn en kommentar