Blogg

Den boblende gleden!

Tone Dalhaug one comments

IMG_0448

Jeg våknet en morgen og hadde svaret. Jeg hadde vært på en mental reise lenge og det føltes som om jeg hadde kjørt berg og dalbane, vært i en vaskemaskin, deretter tørketrommel, og vandret rundt i morgenkåpe alt for lenge. Så, plutselig hadde jeg svaret.

Den boblende gleden!

Du har sikkert kjent den ved ulike anledninger, kanskje ved en forelskelse, før en spennende reise, eller når du fikk noe du trodde var uoppnåelig, som en kjempegod karakter. Selv har jeg kjent mange boblende øyeblikk, men likevel var det noe som manglet. Jeg forsto ikke hvorfor. Var det mulig å gå dypere og finne en boblende grunntone i livet, og ikke bare ved spesielle anledninger? Men man kan da ikke bare være glad hele tiden. Hva når det skjer triste ting, når livet ikke er så greit, når de rundt deg ikke har det bra, kan det boble da? Kan jeg tillate meg å ha bobler når verden er som den er? Disse tankene brakte meg ut på en reise. En reise hvor jeg vågde å stille spørsmål til meg selv og lytte til min historie. Jeg fant en viktig brikke oppi pappas koffert. Du får lese og kjenne etter om det gir gjenklang i deg:-)

Hva vil du, egentlig?

Det var Lisa Bloom og hennes firma storycoach som satte det hele på plass, men det begynte jo lenge før det. Som kristen er jeg helt overbevist om at vi alle er skapt for en hensikt, men svært få av oss lever ut denne hensikten. Jeg tror det er mange grunner til det. Kanskje vi ikke vet hvilken hensikt vi har, eller har tillatt oss selv å kjenne på dette. Kanskje vi tenker at det ikke er mulig å leve av et kall, eller en drøm, så da får det være en hobby. Mange lever kanskje ut deler av den, men ikke fullt og helt. Det blir som å renne slalom med langrennski, eller prøve å sykle med flatt hjul, eller…ja du skjønner, du føler at noe mangler, men vet kanskje ikke helt hva. Det går bra en stund, men etterhvert blir man sliten og utstyret kan i verste fall bli ødelagt.

Han ser degDe aller fleste av oss må ha en jobb for å leve. Noen undersøkelser viser at kun 6 % har en jobb de trives veldig godt i. Det er ganske trist, synes jeg. Selv har jeg hatt mange spennende jobber og følt at jeg har fått brukt flere av mine evner som journalist i NRK, som konsulent i AETAT, som lærer og mye annet. Men jeg klarte aldri å lande helt. Jeg skjønte aldri hvorfor, før jeg en dag fikk høre følgende fra et nytt bekjentskap. “Næmen Tone, du er jo en gründer, du er en eventyrer. Du kommer aldri til å få kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste. Jeg kjenner den typen,” sa min nye venninne. Der og da fikk jeg en skikkelig ahaopplevelse og tårene trillet. Da er jeg kanskje ikke rar fordi jeg aldri har landa i de faste jobbene mine. Da er det kanskje plass for meg også, fikk jeg sagt innimellom tårene. En eventyrer med fire unger, mann, hund, hage og et hvitmalt hus i Sandefjord.

I det øyeblikket skjønte jeg at den veien jeg hadde beveget meg inn på noen år tidligere, ved å starte eget firma, var veldig riktig for meg. Jeg lengtet etter å skape MITT liv, ikke det livet samfunnet, eller andre mente jeg burde leve. Jeg ville bruke alle mine talenter, jeg ville være mer hjemme med barna, ha mer frihet, rom for å ta fri når jeg trengte det. Jeg ville ikke bruke unnskyldninger som penger, eller trygghet lenger. Jeg ville se frem til hverdagen, ikke helgene eller feriene. Jeg ville være hele meg og jeg ville leve målrettet.

Så hoppet jeg i det. Levde som frilansjournalist og løftet frem andres historier, skrev bøker, fortellinger for barnemagsin, blogget, prekte litt og ble sliten. Jeg gjorde alt mulig som jeg var flink til for å tjene penger som frilanser. Jeg gjorde alt for mye, og pengene var fokuset. Man må jo leve. Så kom et nytt vendepunkt, jeg begynte på coachutdanning. Jeg elsker å inspirere andre til å våge og her ble jeg også stilt spørsmål selv. Hva vil du, egentlig? Jeg visste ikke helt hvor det bar, men det begynte å boble mer. Så kom jeg over Lisa Bloom og storycoach. I den prosessen, for å bli tydeligere på hva jeg ville og hva jeg driver med, så skrev jeg ned min historie, fra A til Å i korte drag. Det var da historien om pappas koffert hoppet ut av arket og grep meg.

Pappas koffert.

Den boblende gleden. Se fanen "Din drøm"

Jeg var tilbake på slutten av 70 talletJeg husker pappa kom hjem fra sjøen med kofferten sin, og spenningen og forventnigen var stor. Det jeg husker jeg gledet meg aller mest til etter at pappa hadde fått en kjempeklem var å åpne kofferten hans. Oppi den lå det eventyr fra fjerne kyster. Det kunne være en sombrero fra Mexico, en utstoppet piraya fra Brasil, skinnende, blanke kopperfat fra Midtøsten og rulleskøyter fra Amerika. Og selvfølgelig Wrigleys tyggegummi og Quality street. Den følelsen jeg kjente i det jeg åpnet kofferten var nettopp denne boblende gleden. Jeg fantaserte og skapte fortellinger rundt alt oppi kofferten. Jeg hørte pappa fortelle om sine eventyr, og jeg lengtet etter å reise og oppdage selv. Jeg forsto at opplevelsen med pappas koffert egenlig rørte ved noe av min hensikt, mitt livskall. Jeg forsto ikke det da, men nå skjønner jeg at jeg var og er en eventyrer, og at jeg må få lov til å være det, for å kjenne at jeg lever.

Selvfølgelig må jeg det. Det er jo slik Gud skapte meg. Tenk det, Gud trenger faktisk eventyrere. Egentlig tror jeg vi alle er skapt med en liten eventyrer i oss, men livets mange omstendigheter tar knekken på den.

Alt dette jobbet i megSå, en morgen våknet jeg i senga mi og hadde svaret. Jeg ville hjelpe andre til å finne ut hva denne kofferten inneholder for dem. Hva er det som fremkaller denne boblende gleden i ditt liv? Når kjenner du at du lever?

Det morsomme er at når jeg nå gjør det jeg elsker, så lever jeg mitt eget eventyr.

 

Hvordan er det med disse boblene da. Kan jeg tillate meg å ha “Den boblende gleden” som mitt livskall?

Jeg skjønner nå at det jeg lette etter ikke handlet om å være glad hele tiden. Jeg tror oppdagelsen i kofferten og resten av reisen skapte en trygghet i meg om at jeg kan få være den jeg er og leve det livet jeg ønsker å leve. Det er plass til meg. Det er den boblende gleden. Det er så stort og det oppleves som denne gleden har landa i livet mitt. Nesten som å ha funnet en skatt. Denne boblende grunntonen ligger der også de mørke dagene. Akkurat som sola. Den forsvinner ikke, men kjennes bakom skyene. Å være hele meg og leve ut min hensikt er det beste bidraget jeg kan gi til familien, meg selv og verden. Så jeg svarer ja på mitt eget spørsmål.

Kjenner du den boblende gleden?

Hilsen Tone:-)

 

 

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Jeg ser deg!

Tone Dalhaug 16 comments

I dag skal jeg fortelle deg noe underlig som hendte meg i sommer. Men først tar jeg deg med, for et lite øyeblikk, til min barndom. Det var alltid stas når pappaen min kom hjem fra sjøen. Etter mange måneder på sjøen, ja faktisk så mye som et halvt år av gangen, var det godt å få en klem igjen, bli sett, og åpne kofferten med spennende gaver. De to månedene han var hjemme før han dro ut igjen for et nytt halvår ble vi sikkert sett godt, vi klemte og lo, men jeg tror ikke det var nok. Gjennom barndommen og ungdomstiden tror jeg hverken pappa så oss nok eller vi barna så ham nok.

Han ser degFra vi er ganske små har vi et stort behov for å bli sett. Noe skal fortelles, noe skal vises, en glede, en sorg. Mamma  eller pappa trengs. Hør mamma, se pappa. Eller bare det å være sammen. Yngstejenta elsker å få en god klem og en omfavnelse. Spesielt når vi tar initiativet. Det er en overraskende og god måte å bli sett på.

Selv om jeg er kristen så føler jeg ikke alltid at Gud er der, at han ser meg. Det er jo fordi følelsene våre svinger og mye av livet vårt preges av følelser. Kanskje preges dette også av min egen fraværende far. Jeg vet han er der ute et sted, men jeg vil så gjerne at han ser meg, at jeg ser han. Selv om jeg er bevisst på dette, og ikke la følelser styre, så er det godt å kunne få en bekreftelse innimellom på at Far i himmelen ser meg. Kankje spesielt når livet er ekstra tøft. Jeg har opplevd å være på møter og høre andre få profetiske ord og oppmuntringer, og etterpå sitter jeg der og tenker. Ser han ikke meg. Ser han ikke at jeg trenger noe også?

Jeg har mange, mange bekreftelser på Guds virke i livet mitt, på mirakler og hendelser, likevel kommer denne tanken innimellom. Ser han meg?

I sommer skjedde det altså noe underlig som sagt. Jeg hadde kjent på denne tanken lenge, ser han meg? En kveld dro jeg på et møte hvor det var et profetisk team. Jeg drar ikke så ofte på møter andre steder, men gjorde det denne kvelden. Etter møtet var det mulig å få forbønn. Jeg gikk bort til en ung kvinne som begynte å be. Hun lukket øyenne og beskrev mine evner, min visjon, mine hjertesaker, som om hun kjente meg. Det var veldig spesielt for hun kjente meg jo ikke. Hun sa ting som var så presise. Etterpå kjente jeg bare en god fred. Det var ikke noen fremtidsprofetier i det hun sa, men jeg kjente en sånn glede over at Gud virkelig kjenner meg. Og jeg tenkte at Han virkelig ser meg i hverdagen der jeg holder på.

En ukes tid etterpå var jeg i kirken her i byen. Etter møtet var ferdig kom ei ung jente bort til meg. Jeg kjente henne fra før, men hun hadde vært borte fra byen ett år i forbindelse med jobb og reiser med ungdom i oppdrag. Hun hadde en lapp i hånden og sa hun hadde fått noen ord til meg. Hun hadde hatt en bønnestund på morgenen og hadde fått mitt ansikt for seg og disse ordene på lappen. Jeg ble veldig rørt fordi jeg aldri har fått sånne lapper med ord før.  Hun leste opp veldig vakre ting og det siste hun hadde skrevet var: Jeg ser deg, hilsen Gud. Jeg takket og klarte ikke helt å forstå at dette virkelig var Gud. Da jeg kom hjem kom tvilen og alle bortforklaringene. Hun visste sikkert noe, som gjorde at hun følte jeg trengte de ordene, tenkte jeg. Jeg sa til Gud at dersom dette virkelig var han så måtte han bekrefte det en gang til.

Noen dager senere så jeg på telefonen at en venninne, som jeg ikke hadde snakket med på lenge, hadde ringt meg. Det lå en beskjed på telefonsvareren, men jeg ringte tilbake istedenfor å høre på svareren. Hei, så hyggelig sa jeg. Lenge siden. Ja, jeg vet faktsik ikke helt hvorfor jeg ringer, men har blitt minnet om deg så ofte i det siste. Har du det bra?spurte hun. Jeg fikk umiddelbart tanker om hendelsen i kirken med lappen og ordene : Jeg ser deg, og opplevelsen på det profetiske møte med kvinnen som beskrev meg, og følelsen av å være sett og kjent av Gud. Jeg fortalte dette til kvinnen på telefonen og da begynner hun å le. Har du hørt på svareren, spør hun. Jeg hadde ikke det, men spilte den av umiddelbart. Da sier den samme damen. Hei Tone, jeg vet ikke helt hvorfor jeg ringer, men jeg lurer på om Gud rett og slett vil si til deg at han ser deg!

Så du forstår sikkert at jeg ble veldig berørt av dette. Jeg fikk tre beskjeder fra himmelen om at Gud Far ser meg. Når jeg nå hører andre får lignende opplevelser eller profetisk oppmuntring på møter, prøver jeg å tenke at nå får de også en omfavnelse fra himmelen. Tross alt, jeg ser som regel barna mine en og en av gangen jeg også. Det hender vi tar en alle sammen klem, men det er jo spesielt å se den ene i øynene, omfavne den ene. Det er godt når pappa ser meg, bare meg, for et øyeblikk. Om ikke du har kjent en slik omfavnelse fra himmelen så be om det, og trenger du en ny klem, så be om det. Du kan være sikker på at din tur kommer, for han ser selvsagt deg også.

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Ut av komfortsonen

Tone Dalhaug 2 comments

Hei du som følger bloggen min.

I dag hadde jeg lyst til å dele en ting med deg. Lengter du etter svar, lengter du etter mirakler og etter å se at

cropped-koffert-hc3b8yoppl-med-logotekst1.jpgGud virker i dag, hos oss her i Norge? Det er du isåfall ikke alene om ser det ut til.

I vinter fikk jeg en invitasjon til Sunnmøre for å dele litt av mitt liv og inspirere. Forespørselen lød omtrent slik:

“Vi vil så gjerne se og høre at Gud virker i dag.”

For en kort tid siden fikk jeg en ny forespørsel om å holde en lite tale i en kirke i Tønsberg. Det var omtrent samme bestillingen:

“Vi vil så gjerne høre at Gud virker i dag.”

Kort tid etter dette satt jeg på restaurant med den eldste datteren min. Jeg fortalte henne om dette og stilte spørsmålet til oss der på restauranten.Hva er det som gjør at noen kristne i Norge ikke opplever at Gud virker i dag.I samme øyeblikk jeg hadde stilt spørsmålet slo en lynklar tanke ned i meg.

” Det er fordi de ikke våger seg ut av komfortsonen. ”

Jeg ble helt målløs og paff, for tanken/setningen kom så raskt, sånn den ofte gjør når jeg får svar fra himmelen. Jeg skal ikke med sikkerhet si at dette var Gud og at dette er hele svaret, men jeg begynte å tenke gjennom når vi har opplevd våre største mirakler i vår familie, og det er virkelig når vi har våget oss ut av komfortsonen, garantert. Så kan jo du tenke gjennom ditt liv, om dette stemmer for deg. Gjør det det, ja så er det bare å fortsette å våge seg ut av denne sonen, og har du aldri våget, så er kanskje tiden for det nå!

Vi lever i en særdeles dramatisk og spennende tid, og Gud trenger oss alle på banen. Passive tilskuere har han ingen nytte av. VÅG deg ut av komfortsonen nå!

 

 

 

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Gylne øyeblikk.

Tone Dalhaug No Comments

Petit_gode_minnerI dag hadde jeg lyst til å ønske deg god sommer med dette lille stykket med tittelen: Gode minner. I disse varme, gode ferietider er det så mange muligheter til å samle på gode minner og gylne øyeblikk. Samtidig er det mange som kjenner på savn og sorg. Da er det godt å få denne påminnelsen jeg fikk på en biltur i vinterferien for et par år siden. Håper den kan oppmuntre deg også. Gode minner og gylne øyeblikk kan skapes på så mange måter. De bare skjer der livet leves. Sammen med venner, barn, en tante, eller med oldermor. Ja kanskje til og med et par timer alene på en strand kan gi et godt og varig minne, et gyllent øyeblikk. Stykket skrev jeg til avisen Dagen i en spalte jeg hadde da. God sommer fra meg, så høres vi i august en gang:)

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Å utfordre drømmen

Tone Dalhaug No Comments

I dag vil jeg dele den siste videobloggen fra Mallorca med deg. Den handler om å plukke fra hverandre drømmen, eller å utfordre den, iallefall bittegrann;)

Jeg anbefaler ikke å gjøre det helt i startfasen, men på et eller annet tidspunkt så kan det være ganske så lurt. Hør mer på videoen.

 

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Powefriends

Tone Dalhaug No Comments

Det som jeg synes har vært mest utfordrende med å starte min egen reise mot det å leve av å formidle, skrive, og inspirere andre til å følge sin drøm har vært ensomhet. Det måtte jeg gjøre noe med og startet blant annet “Skapernettverk” som du kan lese om på websiden her. I tillegg har jeg søkt sammen med andre som våger og som tør å drømme stort:) Det har blant annet resultert i at jeg i mai dro til Mallorca sammen med tre andre spennende damer som hver lever sin drøm, eller kall om du vil. Der bestemte vi oss for å være powerfriends for hverandre, og den første av to videoblogger fra Mallorca handler om det:)

 

Dersom du ble inspirert eller har spørsmål så legg gjerne igjen en kommentar, eller send en epost via websiden.

Hilsen Tone:)

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Få GRATIS inspirasjon og nyheter !

Historier som bygger tro og gir liv til drømmer og kall. Coaching som tar deg videre og bibelsk visdom. Rett i din innboks hver måned.