Blogg

Den eventyrlige reisen, luke nr. 5

Tone Dalhaug 2 comments

Den eventyrlige reisen. liv til ord 2014. Om å finne sin plass og sin hensikt.

Skjær i sjøen.

Båten glir gjennom vannet. Vinden er rolig. Du kan knapt tro at du endelig har lagt ut på denne reisen, og det kjennes så godt, så riktig. Du har aldri vært mer overbevist. Du vet du har gjort det rette.

Det er ingenting som varsler fare, men så skjer det. Bråstans! Et skjær, her? Det kan da ikke være mulig…Burde jeg sett det, kunne jeg unngått det? Jeg har heldigvis aldri grunnstøtt med båt, men har kjent på erfaringen på min eventyrlige reise, mange ganger. Man erfarer noe viktig hver gang. Det kan være smertefullt, og for en stund kan man miste den sterke overbevisningen man hadde. Gjorde jeg det riktige? Hvorfor skjedde dette?

Noen ganger må båten repareres, noen ganger kan den dras lett av skjæret. Noen ganger må kanskje du også få litt hjelp. Men en eventyrer som er ute på et oppdrag som dette kommer seg alltid videre. Etterhvert blir skjæra mer synlige, enklere å styre unna. De får ikke gjort like mye skade. Du blir tryggere som kaptein på egen skute. Stå fast i det lille du har fått se, juster kursen om nødvendig, og fortsett reisen.

Hva har du lært av dine grunnstøtinger? Hvordan kan du bruke disse erfaringene positivt videre på din reise?

Foto - Tone Dalhaug

Foto – Tone Dalhaug

 Vær våkne, stå fast i troen, vær modige og sterke! 14 La alt dere gjør, skje i kjærlighet. 1. Korinterbrev 16, vers 13.

Del gjerne videre 🙂 Vi du sikre at du får alle «lukene» rett i innboksen så skriver du eposten din inn i høyremenyen øverst. God fredag til deg. Hilsen Tone.

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Den eventyrlige reisen – luke nr. 4

Tone Dalhaug 13 comments

Julekalenderen 2014 – liv til ord. Den eventyrlige reisen. Om å finne sin plass og sin hensikt.

Jeg er på vei.

Har du reist med båt noen gang? Det er for meg den optimle måten å reise på, forutsatt at der ikke er høy sjø. Deretter kommer tog. Men båt på åpent hav, for en frihet. Å reise sakte er godt. Da kan jeg tenke rolige tanker. Akkurat på denne reisen trenger vi det. Vi skal ikke haste. Vi skal kjenne, føle, se, lukte…Jeg kjenner jeg er på vei mot noe nytt. Spenningen ligger i luften, jeg har en anelse av hva det er. Jeg har noen tanker om hva jeg beveger meg mot, det handler jo om noe jeg oppdaget i kofferten, men foreløpig er det bare en fornemmelse. Jeg kjenner vinden i håret og ser skummet fra bølgene. Det ligner på opplevelsen av å stå på svaberget og se utover, men nå er jeg på vei. Jeg har satt meg i bevegelse.

© Dan Collier - dreamstime.com

© Dan Collier – dreamstime.com

Ut ifra opplevelsene og minnene dine fra de første “lukene”, kan du ane hva det er du er på vei mot?

Kanskje er det for tidlig. Kanskje trenger du mer tid på å kjenne og lete etter det som fremkaller den boblende gleden i deg. Eller kanskje er du der at du aner hva det er, men trenger mer tid på svaberget. Eller er du allerede på vei? Kanskje kjenner du denne reisen fra før og vet at du nå er på vei mot et nytt mål på den eventyrlige reisen.

 

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud. Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Jesaja 41.vers 10

Kjenner du noen andre som kan ha glede av å lese julekalenderen “Den eventyrlige reisen”, om å finne sin plass og sin hensikt, så del den videre:-) Vil du ha alle “lukene” på epost, så legg inn adressen din i menyruten oppe til høyre. Hilsen Tone

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Den eventyrlige reisen – luke nr. 3

Tone Dalhaug No Comments

Julekalenderen 2014 – liv til ord. Den eventyrlige reisen. Om å finne sin plass og sin hensikt.

Jeg vil dra!

Jeg har alltid elsket havet, og det er vel fordi jeg er vokst opp ved kysten. Svaberg, tang og tarelukt. Måkeskrik og solen som skaper glitrende diamanter i vannskorpen. For meg den optimale plassen å være. For deg er det kanskje noe helt annet.

Det beste er når horisonten er fri. Da dukker den samme følelsen opp som jeg fikk når jeg åpnet kofferten til pappa med alle souvenirene fra fjerne kyster oppi. Hva finnes der ute? Som barn visste jeg ikke alltid hva som befant seg bortenfor det jeg kunne se. Nå gjør jeg jo det, men likevel henter jeg frem den samme spenningen som da jeg var barn…Jeg ser utover havet, mot horisonten…og jeg kan kjenne følelsen…det vekkes opp en frihet, en trang til å dra. Litt skummelt, men trangen til å finne ut, til å oppdage er sterkere. Jeg vil hoppe på første båt som kommer forbi. Jeg er klar til å dra, jeg må bare finne ut av det…hva finnes der ute?

Foto: Tone Dalhaug

Foto: Tone Dalhaug

I hvilkene andre situasjoner fremkalles de samme følelsene hos deg som du kjente på i forrige «luke»? I den gode opplevelsen fra barndommen. Hva er felles i disse situasjonene?

“Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud.”  Jesaja 45 vers 3.

Blir du oppmuntret eller inspirert så del gjerne videre, eller legg igjen en kommentar. Vil du ha alle “lukene” rett i innboksen din kan du legge inn eposten din i høyremenyen øverst. Fortsatt god adventstid.

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Den eventyrlige reisen – luke nr. 2

Tone Dalhaug No Comments

Julekalenderen 2014 – liv til ord. Den eventyrlige reisen. Om å finne sin plass og sin hensikt.

En dragning mot noe.

Jeg forstod det ikke da, men denne opplevelsen fra barndommen rørte ved noe av min hensikt. Men det måtte gå omtrent 30 år eller mer før jeg tok det på alvor og skjønte dybden i å ta det på alvor. Det handlet om hvem jeg var. Jeg var født med en eventyrers sinn, og det som dro meg ned i den kofferten hver gang pappa kom hjem var spenningen over at der finnes noe der ute, noe jeg ikke har sett, noe jeg ikke har smakt, noe jeg ikke har erfart, og jeg ønsket bare å finne ut hva det var. Det finnes noe mer enn det jeg ser rundt meg hver dag, og det er for fantastisk til å la det være uoppdaget. Jeg kjente det boblet inni meg og jeg kjente en dragning mot noe.

© Bowie 15 dreamstime.com

© Bowie 15 dreamstime.com

I luke nr. 1 hentet du frem noen gode barndomsminner. Hva slags effekt har disse historiene på deg, følelser…gir de noen retning?

“Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker.” Jesaja 45 vers 2.

Blir du oppmuntret eller inspirert så del gjerne videre, eller legg igjen en kommentar. Fortsatt god adventstid.

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Den eventyrlige reisen – luke nr.1

Tone Dalhaug 7 comments

Julekalenderen 2014 – fra liv til ord. Den eventyrlige reisen. Om å finne sin plass og sin hensikt.

Oppdagelser.

Jeg åpnet pappas reisekoffert. Han hadde akkurat kommet hjem fra sjøen og det var ikke mer enn en til to ganger i året vi så ham. Forventningen og spenningen husker jeg ennå. Det var stas å få pappa hjem, men like spennende var det å få åpne kofferten. Metallspennene på det brune lokket klikket til side og jeg løftet det opp. Det var som å åpne en hel verden av eventyr. En Sumbrero fra Mexico, skinnende kopperfat fra Midtøsten, en utstoppet piraya fra Brasil og rulleskøyter fra Amerika. Det var som 1001 natt. Det skulle ta flere tiår før jeg skjønte at disse opplevelsene rørte ved noe dypt i meg, eventyreren.

© Bowie 15 dreamstime.com

© Bowie 15 dreamstime.com

Hva slags hendelser har du fra barndommen som vekker gode, sterke minner. Øyeblikk av glede, forventning, undring. Hva forteller de deg?

«Jeg takker for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt….Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før en av dem var kommet. Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig!» 

Salme 139 v. 14, 16 – 17.

Blir du oppmuntret eller inspirert så del gjerne linken med kalenderen med dine venner:-) Del gjerne tanker i kommentarfeltet også:-)

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Å ville, eller ikke ville…

Tone Dalhaug 6 comments

Ganske lenge har jeg båret på en ide som jeg ikke har klart å gå videre med. Jeg har grublet på hva som kan få meg til å handle, og her om dagen kom svaret, og jeg tenkte jeg ville dele det med deg.

Jeg finner egenskaper i alle barna mine som jeg har lært noe av, og som jeg kan bruke i mitt liv. To av våre fire barn har et fysisk handikap og yngstejenta vår er avhengig av rullestol i hverdagen. Egentlig tenkte jeg på hva jeg skulle dele på bloggen min denne uken, og når tanken om å dele yngstejentas sterke vilje kom, så fikk jeg jammen svar på mitt eget grubleri.

Å ville, eller ikke ville

Å ville, eller ikke ville, det er spørsmålet!

For et par år siden var det tivoli her i byen. Jenta vår var 11 år og ville så gjerne dra med ei venninne. Denne gangen kunne ikke vi bli med å hjelpe henne, og hun hadde dessuten lyst til å dra en tur alene. Hun var jo stor jente. Vanligvis så hjalp mannen min henne opp i karuseller, løftet henne opp trapper og gjennom porter, men altså ikke denne gangen. Etter noen timer kom hun hjem og hadde så mye å fortelle. ” Mamma! Jeg kjørte en karusell 10 ganger “. Kjære min, sa jeg, hvordan gikk det til? ” Jeg ville ta den karusellen, så jeg krabba opp alle trappene, over plattformen, inn i vogna og heiste meg opp med armene”. Det var kjempegøy, ropte hun begeistret. Ti ganger? Jeg så nok ut som et spørsmålstegn, for det måtte jo vært litt av en kraftanstrengelse. Og ikke minst det å krabbe forbi alle folkene var modig gjort. Du skjønner det mamma, når han på tivoliet så jeg måtte krabba ut og inn, så sa han at jeg kunne sitte der og ta så mange turer jeg ville. Da tok jeg ti runder jeg, ropte hun ut i begeistring.

En annen gang kom hun hjem etter å ha vært i badeland med noen venner. Vel hjemme kom det frem at hun hadde tatt den lange sklia som har svært mange trappetrinn opp til toppen. Mamma, det var litt slitsomt å krabbe helt opp, men jeg ville ta den sklia.

” I dag løp jeg til byen mamma ” . Hun var nettopp kommet inn døra. Løp du? Ja, jeg rulla fort, da løper man.

Kort tid etter skolestart, for mange år siden, kom hun begeistret hjem og inn på kjøkkenet. Sånn gjør de mamma! Gjør hva da sa jeg og snudde meg mot henne. ” Har sekken på ryggen vel “, sa hun. Jeg fikk nesten tårer i øynene da jeg så løsningen hennes. ” Man sitter bare langt fremme på rullestolsetet, så får man ha sekken på ryggen “, smilte hun.

Eksemplene kunne vært mange flere, men du tar sikkert poenget. Jeg er rett og slett så imponert over hva hun får til, og hvilkene løsninger hun finner, når hun vil! Det er jo ikke uvanlig at barn, eller voksne for den saks skyld, ikke vil ting, og da får vi det absolutt ikke til. Og det kan hende det skal være slik noen ganger. Men når vi vil, wowww, for en sprengkraft. Da jeg fikk ideen til å skrive om denne viljen så fikk jeg både et spørsmål og et svar. Tone! Vil du eller vil du ikke? JEG VIL ble mitt svar. Nå står ideen på lista over det som skal jobbes videre med. For den er for verdifull og viktig til å ikke ville gjøres noe med.

Jeg kjenner virkelig den boblende gleden over å ha tatt valget, og ikke minst skrive om det. For når jeg vil, da får jeg det til! Når vi vil, da finner vi løsninger. Kanskje må du forsere noen hindere, være litt modig, kjenne på slitenhet. Men du for en gevinst som venter. Så neste gang det stopper litt opp med ideer eller mål du har satt deg, så still deg dette spørsmålet du og. Da får du iallefall en avklaring og du kan stoppe grubleriet.

Vil du, eller vil du ikke?

Dersom du oppmuntres av det jeg skriver så del gjerne videre. På den måten kan flere bli oppmuntret til å finne den boblende gleden;)

Del gjerne 😉Share on Facebook
Facebook
0Email this to someone
email

Få GRATIS inspirasjon og nyheter !

Historier som bygger tro og gir liv til drømmer og kall. Coaching som tar deg videre og bibelsk visdom. Rett i din innboks hver måned.